Hva skjer paa Alalay egentlig?

Nå har jeg endelig fått ro på meg, og jeg skal oppdatere bloggen etter en fin lang pause. Hanne er bloggeren av oss, så håper dere har vært å besøkt siden hennes
Vi har nettopp gjort ferdig vår 4uke på Alalay, og jeg fortelle vi er både glad, sliten, deppa og spent.
Jeg har sendt litt rundt mailer før, så forteller hva som er programmet nå for tiden.
Eline, Hanne og jeg har fått mer ansvar på barnehjemmet, så dagene er lange og pausene er få. Som skrevet jobber jeg på cabania D(huset med de minste, barna fra 2-6). Jeg slet i starten med å kommunisere og få autoritet blant barna, men nå den siste uken, har vært den beste hittil på barnehjemmet. Jeg har blitt mer kjent med barna (og kjenner deres mange humør), og de har blitt mer kjent med meg. Så jeg føler de stoler mer på meg, og da blir det lettere å skape de gode stundene.
Dere skulle ha sett barna, hvordan de prøver å forklare meg ting med kropp og finger språk, de er så ekstremt søte. Morsomt og se hvordan jeg klarer å bli kjent med barna selv om det er lite verbal kommunikasjon mellom oss. Men Hanne og jeg har funnet verdens beste lokke middel, mobil tlf, hvor jeg har et spill som ligner super Mario. Så vi har bare helter nå, som vi utnytter. Vis de ikke gjør som jeg sier roper jeg bare- NO celular!( INGEN mob) så er de perler på en snor.
Må ofte minne meg på at detter er ikke ”typiske” barn, men barn med lange og forferdelige bakgrunner, blir litt satt ut av og til når jeg begynner å tenke på at jeg går blant barn som har opplevd voldtekt, incest, psykisk, fysisk vold og all slags grusomhet som man ikke klarer i innbille seg. Derfor viktig å velge oppførsel med omhu. Noe som ikke alltid er like enkelt.
Nå har ungene sommerferie, så det betyr at barnehjemmet er fullt fra morgen til kveld. Må innrømme jeg grudde meg til sommer ferien, men det er mye bedre enn forventet. Rutinene er slakkere, og man kan finne på gøye ting sammen. Selv om fristelsen er ofte er stor å bare kjøre på med tre filmer etter hverandre.
For noen dager siden hadde vi en ekkel opplevelse, to av ungene fra huset mitt var forsvunnet. Hele kvelden løp Senja Nancy og jeg ute i tordenværet og lette etter disse to små. Så var det skjedd som Nancy hadde fryktet. Faren hadde vært å besøkt de før på dagen og tatt de med seg ned til byen. Vi måtte ringe øverste personalet på Alalay og videre til myndighetene. Å finne Bryan og Wendy i million byen La Paz er ikke enkelt. Ber og håper at de skal komme seg trygt tilbake så snart som mulig.

De fleste av barna er tidligere gatebarn, pga familien er så fattig at de ikke klarer å fostre opp barnet eller er foreldre alkohilkere/narkomane, eller de har blitt mishandlet hjemme. Alalay har ingen adopsjon ordning, men det flere familier som har potensial til å komme seg på beina. Og det er ikke å legge skjul på at og vokse opp med mamma og pappa er den ideelle situasjonene, vis ikke de har onde intensjoner . Derfor jobber Alalay sammen med flere av barnas familier gjennom terapi og oppfølging, slik at kanskje en dag kan barna flytte hjem til mor og far igjen.

Ellers nyter Eline, Hanne og jeg fri dagene med å skrive oppgave og bok rapporter, og en for mye cafe con leche(kaffe latte) på Alexander cafe hvor studie lånet blir godt brukt.
Frisører er også et sted vi har lagt igjen en god del penger. Vi begynte forsiktig med manikyr og pedikyr, så videre til stussing, så den skjæresvangre lørdagen hvor Hanne og Eline klarte å overtale meg til BRUNT hår (mørke brunt). Den kvelden holdt jeg ikke ut mer, jeg gråt meg i søvn. Som noen av dere sikkert vet så kommer min kjære Mads 1.juledag, og min største frykt var at han skulle komme ned her og få hjertet i halsen og innbille seg at hadde en mørkhåret kortklippet gutt som kjæreste. Derfor har jeg nå forlenget håret med ekstensions og min drøm om å flyte inn som en innfødt i lokal samfunnet er ikke så langt fra å komme i oppfyllelse. Nå har jeg langt brunt senorita hår, og jeg tretten inka gensere. Så jeg er ikke til å kjenne igjen!

Men dere GOD JUL!! Det er jo rett rundt hjørnet nå, skal bli en annerledes opplevelse å feire jul på barnehjemmet, men jeg gleder meg. Selv om jeg hadde betalt store summer bare for å kjenne lukten av pinnekjøtt.

JA- til MIKROFINANS

Hola Amigos!!

Saann tilbake paa bloggen:)
den siste uken har ting gaatt veldig fort, vi har blant annet besookt et mikrofinans prosjekt i en den fattigste delen av Lima. Foor vi annkom fikk vi beskjed om at her maatte vi holde oss tett sammen, og ta bilder maatte gjoores i forsiktighet (jaaiks, spennenede:) foorste stopp var hos Maria som bor i en hytte av papp og staal plater, og hun moodte oss med et brett smil og sjokolade:)deilig! hun hadde tatt opp laan fra mikrofinans for aa kunne produsere sjokolade og selge videre. saa gikk turen videre til marijana, hun hadde brukt sitt laan for aa starte oopp en bodega("liten butikk). hun har hatt mikrofinans laan i over tre aar og hun har naa faatt raad til aa bygge huset sitt i sement, istedenfor papp og staal.
men mikrofinans handler bare ikke om aa laane ut penger, men aa gjoore medlemmene ressursterke paa kreative maater aa drive handel paa, konflikt loosning, snakke i forsamling og basic elementaar utdanning. de fleste medlemmene er kvinner, som er de minst utdannete, gjerne er sjefen for hushold og barn, og man er trygg pa at pengene gaar til det riktige formaalet.
derfor fikk vi veare med paa et av de ukentlige mootene til kvinne gruppen i landsbyen som er medlem av mikrofinans. her ble vi behandlet som fine gjester og tok del i oppgavene og lekene som ble gjort under moote.
dette er ressurs sterke kvinner som lever i en "evig" fattigdom, fleste av de bor i hus uten vann og stroom. men de har snudd opp sin egen virklighet, og jobber selv for aa komme seg ut av fattigdommen. det er saa deilig aa se at det faktisk gaar ann for mennesker man trodde var i en umulig livs sitvasjon, kan forandre livet til seg selv, og livet til barna og familien.
bilder fra denne turen kommer snarest ut paa bloggen!
ellers saa gaar dagene fort, det er saa mye aa se paa at jeg fort blir oppslukt og evig troott om kvelden. spansken er ikke saa mye aa skryte av. resten av gruppen er paa et mye hooyere nivaa enn meg, saa jeg sitter for det meste aa pugger verb under undervisningen, men folka er veldig flinke til aa hjelpe meg saa jeg ser vell lyset snart haaper jeg.
skaffet meg saann fiffi mp3 spiller saa hver morgen paa min humpete buss tur til skolen, hoorer jeg paa odd nordstoga, bjoorn eidsvaag og deliloos- morsomt og se paa mylderet av peruanere bevege seg lett og ledig til grisen staar og hyler.
paa fredag gaar turen endelig til Bolivia, La Paz og Alalay, og jeg maa innroomme jeg gleder meg til aa resie fra denne taakelagte byen og komme meg opp i hoyden der jeg hoorer hjemme.
varme klemmer til alle°! send mine varme tanker til Flooyen kjeare bergensere

diverse bilder fra Lima (Campoy)

her bildet til deg mamma, sånn ser jeg ut.







fiesta på barneskolen i campoy, barna tok på seg nasjonal drakter og danset. fantastisk gøy!!






nybakt mamma









på mødrehjemmet




nytt bilde fra Campoy, gaten vi pleier å bruke til bussen.

Greetings from campoy

bildet over Campoy (står på taket til Hanne)

Ai, nå kommer mitt første blogg innlegg fra Sør Ameriken, mer presist Lima.
Jeg skal snart begynne på min tredje uke, og det er mye som må tygges og fordøyes.
Som jeg har skrevet på mail, lever jeg i by delen Campoy hvor jeg bor hos Mama Sofia. Her deler jeg rom sammen med datteren og barnebarnet til Sofia.
Må innrømme jeg synes de første ukene her nå har vært tøffe. Jeg var nok litt for kjekk før avreise, språk og tilpassning ville være barnemat for meg, innbilte meg at spansk var et ”veldig enkelt og greit språk å lære, der gikk jeg på en smell, og sitter igjen med en god lære penge.
Det går mye i tegne språk og lyder hjemme i mi su casa enda, men jeg tror jeg lærer værtfall et nytt ord for hver dag.
Den siste uken har jeg vært syk, og måtte være hjemme fra skolen en dag. Det er en blanding av magesjau, influensa og hjem lengsel, den siste kommer gjerne sammen med de to andre. Mama Sofia gir meg eivg mange piller, men forskjellige farger og fasonger, som ikke gjør meg det spor bedre.

Strømmestiftelsen kontor i Lima tok veldig godt i mot oss, vi følte oss som hjemme. Vi fikk middag på huset og de snakket engelsk, alt var bare konge.

I forgårs besøkte vi mødre hjemmet som Stine og Silje skal jobbe på. det var en sterk opplevelse. Jenter helt ned i 11års alderen som var 8mnd på vei. lokalene var veldig fine, og det var fint å gå rundt å se (snakke små setninger) med jentene på senteret. flere av jentene har opplevd voldtekt,incest eller prostitasjon, som er årsaken at til er på mødre senteret.
nå er jeg nødt å løpe, takk for gode mailer hjemme fra! noe som jeg blir kjempe glad for og har behov for:)
kommer med flere up dates!!

her er Dino fra Per, og beste Eline, på blå tur ute i gokken. her ble det fokusert på team building!
vi måtte stå innefor tre motto hele helgen:
1) I promise be positive
2) I promise to do my best
3) I promise to help the others

må inrømme jeg klarte nok ikke fullføre det "positive løftet".. første trenings økten jeg hadde på lenge, så det var nok både bra--- og ganske kjipt.

her er Miriam fra Madagaskar, hun har sminket seg i annledning av "African night", hvor vi lagde afrikansk mat og danset afrikansk dans:)

her er my sweet heart Neat! hun og jeg henger det meste av dagen sammen, og det skal bli trist og si hade på fredag. Neat har på seg Ugandas nasjonal drakt, uuh loocking good

her er min kjære Astrid fra Inderøy, for de som ikke vet hvor det ligger er det nord-trøndelag, så av og til er det litt vanskelig i vite hva Astrid sier. Astrid går på programmet Team Nettverk og skal reise til Kamerun.

To be a Act Now'er

Her har vi hele Act Now gjengen på Strømmestiftelsen hoved kontor i Kr.sand. Vi er i alt 22 stk, hvor 6 stykker er fra Strømmestiftelsens partnere i sør, Uganda, Bolivia, Peru, og Tanzania. De internasjonale studentene skal ha praksis her i Norge, mens vi norske studenter og skal ned å jobbe med prosjekter i deres hjem land.
Min team partner Hanne og jeg skal ned til Bolivia i hovedstaden La Paz (3500m over havet), og jobbe på barnehjemmet Alalay, som er et gatebarn prosjekt, som ble startet ca i 1989 av Claudia Gonzales. Det hele startet med at den da 21år gamle Claudia (fra en mer vellstående familie), var på vei til universitet en tidlig iskald morgen, på veien møter hun en 5 år gammel gutt som står foran henne på gaten klissvåt og hutrende. Denne gutten er en av 70 000 gatebarn bare i La Paz. Hun tar med seg barnet hjem, og begynner å utvikle ideen om å lage et hjem for gatebarna. Hun og flere gatebarn begynner å restruere et gammelt falleferdig hus, med det minste av ressurser. Gatebarna gir huset navnet; Alalay- Jeg fryser.
Etter en stund fikk Strømmestiftelsen kjennskap til Claudia sitt arbeid, og hun fikk flere ressurser til å utvide gatebarn prosjektet og bygge flere hus til barna. Idag er det et mottakshus nede i byn, hvor gatebarna for komme å gå, og til å viderutvikle seg, med personalet som gir de kjærlighet og hjelp til å gjennomarbeide te traumene de har vært gjennom. 40min utenfor La Paz ligger landsbyen hvor den andre Alalay barnehjemmet ligger, som er det største, hvor gatebarne kommer etter de har bodd et par mnd på mottaks huset nede i byn, hvor de blir hjulpet med å kutte ut dop, lyving, stjeling og andre dårlige holdninger de har fra gaten.
En av de tingene som gjør Alalay prosjektet så spessielt i forhold til andre barnehjem i Bolivia, at du får gå/slutte og komme tilbake så mange ganger de vil, og de blir møtt med kjærlighet til å gjennomarbeide alt det forferdelige de har opplevd gjennom oppveksten, og får muligheten til å kunne å få en utdannelse.
Barn som aldri har opplevd å fått kjærlighet av foreldre, vil ofte ikke kunne gi det videre. Dette er noe Alalay har lagt mye hovedvekt på, at barna skal lære å tilgi og elske hverandre, så de kan bryte ut av den onde sirkelen.

Gleder meg masse til å ta del i dette arbeidet! og ikke minst til å skrive om opplevelsene i denne tøffe bloggen;)

Jenter på Hald!!

fra venstre har vi Yessenia(evig søt), som har vokst opp på barnehjemmet Alalay, Hanne og jeg skal bo og jobbe på. Så har vi den fete jenten fra Kr.sand som jeg er så heldig og være på team med. Det er Hanne jeg skal bo oppå i 7mnd:) ved siden av Hanne har vi party jenten Andia fra Serbia, og helt til høyre min sweetheart Neat fra Uganda!
Disse jentene er det veldig mye fart og frees i!

Snart klar til avreise...

Da fikk jeg også blogg!! Alltid forestillt meg at blogg tilhørte kjærlighets syke teenåringer og sub kulturenes mange medlemmer. Men har skjønt at i denne boblen av bloggere fins det en liten verden.
Liten innledning der, som venner og familie vet, er jeg på Hald Internasjonale senter i Mandal (www.hald.no) .Har hatt 7 kanon uker, holder på å ta fatt på den siste uken før vi neste tirsdag reiser til vakre Lima hvor vi skal tilbringe en måned hos vertsfamilie og gå på språk kurs. Føler jeg får lov å si jeg er den desidert dårligst, og null snakkende spansk studentene av oss 1o som skal resie ned til Peru og Bolivia. Begynner å få litt vondt i magen, med tanke på at jeg skal bo hos en Peruansk ikke engelsk snakkende familie... Jaja! min egen feil, og gleder meg til utfordringen:P

Begynner å føle meg klar til avreise, vi har fått evig med lærerik og spennende undervisning, så nå kjenner jeg at ryggsekken begynner og veie noe kilo.
Ukene her på Hald kan minne litt om en Folkhøyskole, med full undervisning. Har blitt kjent med så mange gode og gøye mennesker, det vil bli trist å si farvell.
Nå skal lærer Agnar lære oss litt mer om blogg profil- kommer sterkt tilbake;)